1 Verdens premiere! Gris i senga og andre dumme ting

Nei, sett? Jævla god start, dette her. Nå er det i gang. Jeg ser at når jeg har vridd på denne, så er det litt sånn skrape i stolen. Det vil ikke jeg holde ansvarlig for, bare så det er sagt. Jeg skal starte podkast, og mikrofonene går i gulvet. Sånn er det. Sånn er det. Hva er det vi holder på med? Så nå skal vi i gang med noen podkast her , og vi kan vel allerede si at vi er to menn uten impulskontroll, og ... Det er jo et klart bevis dette, at vi har

ikke peiling hvor vi skal begynne. Alt vi vet, er at vi har to mikrofoner her nå. Det er opptak, det er gang i det. Det er bare å begynne å snakke. Ja, dette kom vi på for halvannen uke siden. Ja. Og nå sitter vi her og ikke helt vet hvordan vi skal gripe det an. Vi må jo bare melde om hvem vi er, og litt gode meldinger om hva vi finner på i løpet av en dag, og hvordan livet vårt fungerer. Ja, det kan jo være interessant på så mange plan.

Det er det ingen tvil om. Hvem er du? Nei , jeg er Litlabonden på sosiale medier, som folk kanskje kjenner meg fra. Og ... Ja. Det er vel egentlig den beste forklaring en på hvem jeg er. Litlabonden på TikTok, Snap og Instagram og ... Ja, lever et liv på et småbruk. Der jeg legger ut om hverdagen min og hva jeg finner på. Du har et navn òg. Ja, jeg heter jo Einar . Ikke bare Litlabonden. Einar er mitt egentlige navn. Einar André Haugenes. For å ta fullt navn. Og du?

Jeg er Henning Løvaas, altmuligmann, spilloppmaker, ADHR. Ja. Nei, altså, det er jo utfordringer, og det er alltid litt hvordan en ser på det. Ja, hvordan ser du på det? Nei, altså jeg har jo ikke egentlig noen gang meldt om at jeg har ADHD, eller snakket ut om det sånn offentlig. Men det er jo noe jeg gikk og sjekket meg for i fjor. Og jeg har ikke fått det på papiret, for jeg ble litt skremt på slutten der og ten kte at nå må vi roe litt ned.

Selv om jeg var veldig nysgjerrig da du begynte på om jeg har det eller ikke. Men vi gikk så langt at jeg fikk jo grunn beskjed om å bekrefte at jeg har det. Det var bare om jeg faktisk ville ha det på papiret det sto på til slutt. Men det samme var det med meg. Jeg tok i voksen alder. Jeg var 43 år. Og jeg fant ut jeg skulle ta denne testen . Og jeg skåret jo fullt på absolutt alt! Og jeg òg valgte å stoppe før jeg fikk st

emplet i boka. Jeg fikk jo beskjed om at jeg kunne få problemer med busslappen og utrykningsl appen og sånne ting. Så da valgte jeg å stoppe opp. Og jeg har jo klart meg i 43 år med bokstavkjeksen min. Så da får vi prøve litt det, tenker jeg. Jeg har klart meg halvveis i livet. Men det er jo greit å få en bekreftelse på hvorfor vi tar litt flatt av av og til . Ja, og det hjelper jo å ha en liten forkl aring på det. Jeg vil ikke se på det som en unnskyld

ning, men det er litt sånn ... En forklaring på hva man tenker litt an nerledes av og til, og hvorfor man sliter litt med impulskontroll og denne typen ting. Jeg sliter veldig med å sitte i ro eller stoppe opp å gjøre ting. Jeg må jo gjøre noe hele veien for å hold e meg egentlig i gang. Men du òg kan sone ut? Jeg kan absolutt s one ut. Det kan jeg. Og gå i dvale? At jeg kan slite med at jeg soner litt ut og med distrasjoner.

Som kan komme underveis. Nå tirrer det jo i telefonen. Og det var sikkert inn. Det var nok! Du skal ha deg på flymodus. Det skal ikke være noen distrasjoner. Var det så enkelt å vippe deg av? Ja. Jeg visste det helt ennå. Nei, men det lover jo godt for podkasten, dette, da. To menn totalt uten impulskontroll, ADHD, og resten av bokstavkjeksen i ei skål. Jeg skal prøve å være litt systematisert her, men det kommer jo til å gå til helsike i første sving. Og det at det har vært systematisk, er

også litt av problemet at vi har systemer nå. Ingenting. Vi bare hiver oss uti det. Man vet det. Og det som er den beste ideen i det øyebl ikket, det er det du gjør. Så enkelt er det jo bare. Og det er jo dette et bevis på. Nå sitter vi her og har starta en podkast. Dette var noe vi snakket om for halvannen uke siden. Jeg har ikke peiling på hva vi skal, og hvordan. Ingenting. Vi bare tenkte: Nå hiver vi oss ut i det, nå har vi utstyret, men be

gynner å snakke. Og som det står i logoen: "Idé til dårl ige idé" på fem sekunder". Men hvis du tenker for lenge på ting, så er det ikke en så god idé lenger. Og derfor må du bare gjøre det med en gang. Ellers stopper det. Og da kan du gå glipp av noe. Å gå glipp av noe i livet er ikke bra. Nei. Du sitter bare og tenker på at du g ikk glipp av noe? Helt riktig. Det er bare å holde pedalen i bunnen, og så ser du hvilken vei rett

det går. Lander jo alltid på et vis? Lander alltid på et vis. Det kan gjøre litt vondt av og lande. Heldigvis med de bokstavene vi har, så t ror jeg vi kan reise oss opp igjen og gå videre. Og så glemmer vi nok litt hvorfor og h vordan det smalt, og at det var vondt. Og så trykker vi på videre, og så kan det fort gå godt til slutt. Ja, det kan fort gå godt. Det kan det absolutt. Det kan fort gå galt òg. Ja, men det er klart når jeg sitter og

ser på Snappen... Ja. Alt har vært helt gjennomtenkt, men det var vel det som falt deg inn? Det var det som falt meg inn der og da. Det var liksom noe i går for å få inn et klipp på to sekunder i en TikTok-video jeg lagde. Hvor jeg bare skulle vise at jeg lå våken på nettene. Og tenkte vi ... Så da skulle vi ha med et klipp av at jeg ligger våken. Da hadde jeg en gris på s ida av meg. Ja. Er det bare grisen som har fått være

med, eller? I senga? Det er for så vidt. Jeg har hatt med enden òg. Ja, da de var små? Ja. Men nå når de har blitt store, krapser de så enormt at de får nesten ikke lov til å være med inni huset i det hele tatt lenger. Men da de var små og skyldige, det var veldig koselig. Nå tar jeg inn kanskje en av dem som oft est Donald. Og han kan det av Grapse. ja. Geiter og griser og alt mulig, men den der anda, den grapser.

Det er det. Der setter jeg grønt. Så den må få varme av og til bare for det. Bare for det? Ja, men det er kanskje hvis jeg skal vaske huset. Eller jeg skal gjøre noe husarbeid. Du kan jo grapse litt på forhånd uansett. Samme om han har grapsa eller ikke. Det er sant. Det blir bare litt ekstra vaska. Men det er vel gjerne et ørlite tegn på d årlig impulskontroll. Når vi finner på sånne ting. Nei, det er ingen tvil om at det er dårlig impulskont

roll. Og det er kanskje det som er min største ulempe med denne impulskontrollen. At jeg finner på sånne typer ting. Men på samme tid ser jeg på det som glede. For det gjør meg enormt med glede at jeg gjør sånne stunts som det. Når jeg i tillegg deler det på sosiale medier, får en annen gledede av det. Men det går seg til. Det går seg til? Men du får ikke noe vok senkjeft av kjerringa? Nei, ikke så lenge jeg vasker etter meg, så går det veldig godt, faktisk.

Etter at vi hadde lagt nytt gulv i stua, fikk jeg beskjed om at nå får ikke ponn ien være med inn lenger. Så da må vi finne en løsning til hvordan vi kan få inn den ponnien igjen. Det går seg. Vi kan ikke legge nytt gulv uten at ponnien får være med inn. Det var derfor jeg dro ut til leggenøytg ulvet, for jeg var redd hun skulle si det. Så da fant vi ut at hun må i hvert fall ha sokker eller sko på seg. Så jeg reiste ned og kjøpte noen sokker

og tredde dem over. Men de røyk så fort hun gikk to meter i dem. Så da var jeg allerede inne uten sokker. Da går det jo greit. Så da er det over, liksom? Da er det bare å gi på videre? Denne podkasten må jo ha litt mål og mening. Hva tenker du? Vi kan jo snakke litt om dette med impul skontroll. At det er kanskje minsteste ulempe med en bukskontroll. At jeg bare hiver meg uti og gjør sånne ting. Du sliter kanskje med ... Å kjøpe ting.

Ja, du har jo et pengebruk ute av den ver den. Det er jo ... Ja, det var så banksjefen sa til meg for en stund siden: Du løper oss. Du bruker penger som en full sjømann. Ja. Og mesteparten av dette skjer da al tså når du sitter og scroller på nettauks jonen eller finn.no? Jeg skulle jo hatt forbud mot finn.no. Det er jo ingen tvil om det. Det siste røverkjøpet mitt var jo du med og hentet. Hotrodden. Det er jo ikke helt normalt. Men litt om

historien der, altså. Jeg satt jo i lastebilen og var på vei til noe trening med jentungen og hesten, og så får jeg til sendt en link på denne bilen, og jeg ser jo bare denne må jeg ha . Så jeg ringer bare til selgeren, og så s ier jeg det: 'Jeg er ikke hjemme, men den bilen er min. Bare fiks det'.'. Du kjører opp og ser på han hva jeg har k jøpt før jeg setter over pengene. Og han gjorde det. Og kjerringa satt jo på sida i lastebilen

og lurte jo fælt på hva jeg satt og snak ket om, så snur hun seg rundt helt alvorlig. Du, Henning, om du akkurat bare kjøpte en bil ... svarte jo jeg, sånn som jeg pleier, ja. Jo, jeg gjorde jo det. Men det var visst ikke helt normalt det heller. Men da var du litt redd for at noen skulle kjøpe den bilen før du var heime igjenne. Du så den og tenkte at det var en så rå bil at den kom til å bli solgt. Og så fikk jeg pruta litt. Og da har jeg

jo tjent penger. Ja, det er penger spart, det. Ja, da hand elen må gå, vet du. Men den står her ute ennå. Jeg har stor bil nesten to måneder i butikken for å h ente den. Da begynte jeg å lure på hva som helst. " vi må hente bilen", sa jeg. Nei, dette kan jo bli en reise, hører jeg og kjenner jeg. Og det er jo meg og dere som skal lære h verandre å kjenne, for vi kjenner ikke h verandre. Nei, vi kjenner ikke hverandre så godt,

og vi har bare blitt kjent ... Det var i sommer vi var ute med lastebil en og kjørte på tur med Tinka. Og det var bare fordi du hadde funnet meg på Snapchat. Så hva jeg holdt på med, og tenkte det var rart. Ja. Så da ble det sånn, og det er jo så enkelt å si det at vi har ikke telefonn ummer til hverandre. Nei, det har vi faktisk ikke. Tenk at vi har starta podkastet sammen! Det tenkte jeg på tidligere i dag, fakt isk. For jeg tenkte vi har blitt enige om

å lage podkast i tolvtida. Så ja, jeg får bare reise. Jeg regna med at du var her, og du var klar. Men jeg kunne ikke ringe deg. Sås jeg har begynt i en litt spesiell ende . Det er jo et tegn på det vi holder på med , og hvordan vi er. Hopp i det med begge føtter. Det er akkurat det. Og så langt er jeg g anske fornøyd med hvordan dette går. Helt klart. Vi har jo blitt bedre kjent. Og nå sitter vi og lager podkast i lag,

og vi er ganske likesinnede mennesker. Hvem skulle trodd? Jeg hadde ikke trodd det. At vi skulle sitte her et halvt år etterp å å lage podkast! Og podkasten begynte vel etter at vi had de vært ute og henta hotroden. Og så sender jeg en melding til deg at hvis vi noen gang skal starte en podkast, så tror jeg den må hete "To menn uten impulskontroll". Og så bare poff, sa de. Ja. Det er ikke verre. Vi må det. Og vi må ikke slutte å lage eventyr og finne på dumme ting og ... ja.

Det er det jeg også tenker. Det er det som gir meg glede. Det er alle de dumme påfunnene vi finner på. Om det går godt, eller om det går g alt, så har jeg fått glede av det uansett. Og så har vi heldigvis blitt litt mer v oksne. Med tanke på impulskontroll. Så vi har jo lært bitte litt. Det er ikke mye, men litt klarer vi å se. sometimes tenker jeg at det er en ulempe òg. Noen ganger sitter jeg og tenker at bare for noen år tilbake ville jeg bare gjort

det. Og nå sitter jeg her og tenker gjennom det før jeg gjør det. Jeg må tilbake til bare å gjøre det. Jo, men hvis vi har tenkt å bli 60 år, så er det ganske greit å prøve å holde oss litt i live. vi hadde samme impulskontrollen som vi hadde da vi var 16. galt og prøvde å hoppe i noe. Er det fallskjerm uten fallskjerm? Ja. Nei, det er absolutt det. Det er greit at vi tar en litt risikovurdering i det vi finner på. Absolutt. Og å starte podkast? Første

episode med vondt i halsen? Ja. Jeg har stressa hele uka. Sist helg begynte halsen min å kødde seg skikkelig til. Og jeg har vært så bekymra for at dette ikke skulle gå, at vi kunne spille inn podkast denne helga. For vi må bare begynne. Mens det er en god idé. Og så fort vi er i gang, så er vi i gang, og nå må vi gjennomføre. Nå må det holdes. Nå skal vi lage mange episoder med dette. Å, er det ikke bare én? Nei, det kommer

mange. Nå er vi i gang skikkelig. Dette blir en helt ny tilværelse. Det er helt klart. Og det er klart det er mange historier som kan fortelles som resultatet av ADHD d og impulskontroll og bokstavkjeks. Hvis folk har lyst til å få litt innsikt i hvordan det har vært og levd med dette, så er det jo bare å følge med videre. Ja. Det kommer til å komme noen historier som gjerne ikke burde vært fortalt òg. Vi satt etterpå og syntes det var for drø yt. Det var for mye.

Det må ut. Vi må være åpne. Dette skal være en ekte podkast. Hvor vi snakket om ekte historier, h vordan livet vårt er, hvordan det fungerer på både godt og vondt. Og da kan vi ikke ha filter på noen ting. Det må ikke være filter. Og nå er vel både jeg og deg født without filter mell om hjernemunn. Ja, jeg .... eneg har vokst det mer og mer på meg, fø ler. Jeg var egentlig en ganske rolig gutt. Til jeg var ganske voksen. Ja, litt med meg òg. Men så skjedde det

et eller annet. Noen klipte den snora med det filteret på, så jeg har plaska ut i mye rarte situas joner med å si ting som jeg gjerne ikke burde sagt. Så lenge en er positiv og har gode intens joner og bare vil vel, så tror jeg det bare er bra for oss. Så lenge vi styrer impulskontrollen og diagnosene at vi ikke skal være krimine lle, så tror jeg dette går helt fint. Det er en tynn tråd. Det kan jeg jo si så det er at det kommer jo noen historier om

noen ganger. Jeg har hatt både politi etter meg og ... Ja. e gang hadde jeg et lag med Marine. Men dette er da foreldresaker. Det går helt fint å snakke om det. Nå går det fint. Så ja ... Vi skal prøve å, som du Einar s ier, ta dem med på både godt og vondt. Ja, det blir nettopp det. Og det jeg er litt spent på med denne podkasten, er hvordan hver episode vil være. Litt hva vi dypdykker inn i, og litt sånn . Ja. Vi må jo bare finne veien mens vi går

. Vi har snakket om det i ei uke at vi skal prøve å ha noe manus, men jeg kjenner jo allerede nå at det bare er å hoppe og drite i noe manus her. Ja, det tror jeg blir nesten vanskelig for oss. Jeg sa jeg ville ha noe svært whiteboard på veggen her. Hvor vi kunne skrive med store bokstaver så vi klarte å lese. Og veggen er det ingenting på. Det er en helt blank vegg. Det er ing enting. Men det ... Jeg tror det er sånn vi vil

få det mest ekte òg. Om dette er en god idé eller ikke, det vet jeg ikke. Det går nok bra til slutt. Og vi kommer nok i mål. Og satser på at det er folk der ute som vil være med på dette og høre på oss. Innerst inne håper jeg jo at vi gjerne rekker ut til noen som kjenner litt på det som vi har kjent på før vi gikk og analyserte hovene våre og fant ut og fikk bekrefta at vi var litt annerledes. For det er klart det kan følge med mange

vonde tanker, og folk kan rett og slett bli litt nedfor og nedrullet av å gå og k jenne på at det må jo være noe galt med meg. Så hvis vi kan belyse det, så hadde det jo vært fantastisk. Jeg håper bare det kan komme ut sånne go de ting. At vi får ut litt mer av ting folk kan kj enne seg igjen i. Akkurat det med at de syns det skal være vanskelig til tider. Men vi har jo kjent på det, begge to. Ja, absolutt.

Det er jo ikke alltid vi er i så godt hum ør som kanskje viser utad. Vi har kamper i hodet vi òg. Men stort sett, så ... Så jevner det seg til. Det gjør jo det. Men det er klart. Hadde vi ikke hatt den voldsomme driven og pågangsmotet, så hadde nok de tunge dagene vært enda ty ngre, tror jeg. Var det klart. Med det å ha ADHD, så har vi jo noen verktøy som andre ikke har òg. Hyperfokus og at vi ... Det er veldig vanskelig, for vi kan ikke

helt kontrollere det. Det går ikke kontrollerende? Det kommer når det passer seg. Og når vi da er inni det hyperfokuset, gå r ting jævlig fort. Da går det på skinner. Og ingenting kan stoppe oss før noen snakker til oss eller sier noe. Da detter jeg ut av det. Hvis noen avbry ter meg midt i et hyperfokus, så er jeg bare sånn ... nå mista jeg det. Ja. Og at du har vært så inni en sone og ei boble i hodet ditt, som bare har gått i ett bankende sjøl.

Og det kan nok slite litt å være i hyperf okus lenge. Det kjenner jeg jo sjøl. Du blir jo ment alt sliten òg når kvelden kommer. Når du har trykt på ganske heftig. Hvis jeg er på jobb, får jeg en arbeids oppgave jeg skal gjøre, og jeg kommer inn i hyperfokus i løpet av den dagen. Jeg begynner kanskje, går litt tregt og kommer i gang. I åtte-ni-tida er jeg i hyperfokus. Da går bong gass, og ting går så salig at raskt. Det er helt vilt. Jeg går der og hører på podkast med ørene

og bare jobber på. Plutselig ser jeg at klokka er tre. Jeg har glemt alt. Og det er bare ... Jeg har ikke spist hele dagen. Da er jeg bare punktert helt. Da setter vi oss i arbeidsbilen og skal kjøre hjem. Helt ferdig. Hvordan er det å komme deg opp igjen etter hjem? Skal ut og maksebassen. Ja, det er veldig tungt av og til. Når jeg kommer hjem og kjører inn i gards rommet og har vært så trøtt det er tøft. Når du går inn i huset og tar av arbeids

klærene når du bare vil legge dem ned. Men det er det som er fella. Og det er det jeg sier òg: Du må aldri sette deg ned i sofaen. Nei, det er dårlig gjort. Du må bare skif te klær og gå rett ut døra igjen, og bare begynne på det som er hjemme. H elt klart. Hvordan er det å huske ting? Nei, det kan jo være ganske store proble mer av og til. Enkelte ting husker jeg veldig godt. Andre ting er ekstremt dårlige. Sånne ting. Men har ekstremt god stedss

ans. Når jeg sier Plasse, så er det navn på Plasse. Sånne ting er jeg ekstremt dårlig på. Men stedssans og kart og sånne ting, det kan jeg soleglad. Hvis jeg har kjørt en plass en gang, kan jeg kjøre fram og tilbake der uten å se på kartet igjen etterpå. Og det er fint, men jeg har jo hatt et ør lig problem med ... Ja, nå sliter jeg igjen, sant. Men det er Hane og Tasta. Hane og Tasta. De to. Nå jobber vi med det så lenge.

Det var etter at jeg hadde en hendelse på jobb. Jeg fikk beskjed av sjefen om jeg kunne reise til Hane og se på noe. Da reiste du til Tasta? Ja, jeg kjørte til Tasta. Jeg var nesten ved sykehuset i Stavanger. Så ringer han og sier: "Hvor er du?". Nå er jeg ved sykehuset. Med sykehuset?! Hva er det du gjør ute ved sykehuset?! Du skal gå til Hane! Da har jeg kjørt fra Orstad til Stavanger. Da skal jeg gå til Hane. Og hvis det skulle være noen lyttere som

ikke har lokalkunnskap og kommer fra et annet land, sånn Østland og Nordland og sånn ... Hane og Tasta er faktisk i to forskjell ige byer. Det er Sandnes og Stavanger. Det er sikkert to mil i mudderen. Så jeg skulle egentlig vært framme for et kvarters tid. Det var kanskje derfor han ringte og lurte på hvor jeg ble av. Men navn på folk er du dårlig med? Ja, jeg er litt dårlig på det òg. Det er en sånn type også som når jeg hils er på folk, så bruker jeg mesteparten av

hjernen på å tenke på hva jeg skal si i et eget navn. Men det vet jeg at mange sliter med . At når du hilser på folk, må du bare kons entrere deg om at du skal si "hallo, Einar ". I mitt tilfelle, da, sier jeg "Hei, Linda ". Ja, da hilser på de som sier sitt navn, så kan jeg svare med deres navn. Du svarer med deres navn? Hvis det er alt jeg skal tenke på. Da blir det bare sånn ... Kanskje jeg ikke sier noe fordi jeg ikke vil si deres

navn, hvis jeg skal huske deres? Ja. Men det er enig om det, for fem min utter utpå så har jeg glemt det uansett. hvis du skal huske navnet på noe ... Jeg har akkurat samme problemet, men jeg lager kallenavnavn. De klarer jeg å huske, for de har jeg fun net på sjøl. Spesielt sånn som i hestemiljøet, så vi v anker en del i stallen, og det er mye folk til å begynne med. Da har du ikke sjans', og da lagde jo jeg min egen navn på dem.

Alt ifra Valium-flikkan til Mini-Dolly. Alle har fått navn. Ingen må få vite hvem de forskjeldte nav navnavna er, men ... Det er mange! Ja, ja, jeg kan anbefale. Det er min måte , for jeg har ikke sjans å lære meg det. Nei. Ting jeg har sånn, er at jeg kan hus ke ting med folk. Often og hvis jeg vet h vilken bil de har, så husker jeg hva de heter. Nei. Og det er derfor jeg har de kallenav navna. Da finner jeg et eller annet medie

som jeg observerer. Så får de kallenavnavnavna som de får, da . For hvis jeg skal forklare til kona hvem jeg snakker om, så sier jeg: "Har med den Tuaregen". Jeg har ikke peiling på hva Tuareg er. Så står jeg der sånn. Jeg vet jo hvilke farger bilene har, og hva felgene har. Det har jeg i hodet. Men hva det heter, har jeg ikke peiling på. Jeg tror nok hjernen vår er sånn at vi husker det som interesserer oss. Og om "kavaliumflikkan i stallen" heter ... Hjernen driter i det, da? Ja, det er sty

gt å si. Du tror ikke at vi driter i den personen? Men hva de heter ... Hjernen liker ikke sånt. Så da blir det k allenavn. Og jeg gjør det med verktøy og sånt òg. Og jeg har hatt lærling på jobb, så han har lært vranglære. Hva det heter? Så vi har en vinkelting som du setter i drillen, som kan skrus i sidelengs. Han vet jo hva lt hvalig det. Jobber med andre folk, og han sier: "Har du en sånn vinkelting?" Hva snakker du om i det hele tatt? Jeg

ser for meg den fragprøven. Jeg finner ikke vinkeltingen. Så jeg må tte jo begynne da jeg hadde lærling, og kanskje tenke litt mer gjennom hva ting faktisk heter, lære meg litt navn på ting. jeg kunne være han riktig. Men jeg sa til han at det var litt hans ansvar å lære seg hva ting heter. Så han måtte se i hyllene når handla og s å hva det. Det er Reidele navn. Tar du eget navn på det, du? Ja, litt så nn. Noen ganger når sjefen sier: "Kan du

handle der det er?", sier jeg: "Det vet ikke jeg". Men jeg vet jo hva det er. Jeg bare vet ikke hva det heter. Det høres kanskje ut som et idiotnavn. Jeg er veldig flink i jobben min og gjør en god jobb og alt sånt. Klarer meg helt fint. Men ikke begynn med navn på hva jeg heter. jeg er akkurat like. Et firma med over 60 ansatte, så kan det fort balle på seg. skal jeg si deg. Har du sånne tavler med bilde og navn på? Hos meg må alle gå med navneskilt sånn

som du får i første klasse, vet du. Nei da, jeg har jo havna i en posisjon der dessverre, som jeg sier, får jeg sett de ansatte altfor lite. Men de fleste klarer jeg nå etter hvert. Det er jo en del av det å bli sjef at du må sitte på kontor. Å ha ADHD og dårlig impulskontroll på å s itte på kontor, det kan bli en utfordring av og til. Ja, det har jeg for så vidt sett òg. Av og til kan jeg kanskje få snap av deg

e teams-møte og kjøre droner rundt på kont oret ditt. Det går an å skru av mikrofonen. Det skjerder jo det jeg sitter der og ser opp i lufta, for du har web-kamera. Jo, men jeg tenker jo ikke sånn konsekven stenkning. Jeg har aldri vært god på konsekvenstenk ning. Da kan det fort bli at jeg fyrer opp dronen inne på kontoret og begynner å fly rundt i gangene. Men det er en del av meg. Jeg tenker folk aksepterer det. Så får vi heller se hvordan det barker i

vei og faler. Men, men ... Du pleier å si at jeg er god på bånn, men det er synd jeg er nesten to meter høy. Men helt der nede, der er jeg god. Nei, klokka begynner å rulle på, så jeg t ror bare vi skal møne det av. Og satse på at vi ikke har skremt vekk altfor mange folk. Og at de kommer tilbake igjen med neste episode. Ja. Nå kjenner jeg at det kribler i hele kroppen, for jeg er jævla spent. Vi må høre dette her. Da tror jeg vi skal

avslutte med disse. Og så skjer vi på snacks igjen i neste episode. Hoi, hoi! Du har hørt på en episode av Domin uten impulskontroll.